Dikter Petter Dass (3504) og Margareta Andersdtr (3505)

Petter Dass er Øyvinds 8xtippoldefar

Petter%20Dass.jpg

Petter Dass var sønn av Peiter Dundas som innvandret med sin søster fra Dundee i Skottland (derav navnet Dundas, forkortet til Dass) og tok borgerskap i Bergen i 1635. Senere ble han oppkjøper av fisk nordpå og giftet seg der med Maren Falch. Hennes far var først fogd, deretter ansatt av den danske adelsmannen Henrik Rantzau som forvalter av Dønnesgodset. Petter Dass ble født på Helgeland, sannsynligvis på Herøy. Faren døde da Petter var rundt 6 år gammel. Maren var ikke stort over 25 år da hun ble enke med fem barn; hun giftet seg senere om igjen med sognepresten i Hadsel, ble enke på ny i 1664, og giftet seg for tredje gang i 1670 med den tolv år yngre Peder Bloch, som overtok fogdeembetet på Helgeland – samme embete som Marens far hadde hatt.

Fra 1660 gikk Petter Dass på Bergen katedralskole, der dagen startet halv seks med andakt på latin i Bergen domkirke. I et rimbrev fra 1679 skrev han at man måtte forbanne den dagen man ble sendt på skolen, for hva så man igjen for det? – men det virker som han trivdes ganske bra i Bergen. En av lærerne hans var Edvard Edvardsen (Bergens beskrivelse). Sammen med fire kamerater fra katedralskolen dro Dass til København i 1666 for å studere teologi.

Dass ble i 1669 huslærer hos presten i Vefsn og i 1671 gjorde han seg skyldig i at prestekonens datter fra første ekteskap, Margrete Andersdatter, som han var forlovet med, ble gravid. Dette skjedde like etter at Petter Dass hadde søkt om en stilling som residerende kapellan i Nesna, Rana og Dønnes. Graviditeten skape en vanskelig situasjon, siden samleie mellom ugifte etter tidens lover var ansett som en forbrytelse. Dass dro til København for å be kongen om tilgivelse for sin synd. Det kongelige benådningsbrevet, datert 17. september 1673, er bevart. Dermed slapp paret å stå offentlig skrifte, slik de etter loven skulle, men bot måtte de betale, og Dass måtte ta turen til Trondheim for å få biskopens avgjørelse om størrelsen på boten. De fikk flere barn etter at de hadde inngått ekteskap, deriblant sønnen Anders Dass som senere ble prest. Petter Dass ble i 1673 kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden, og sa opp de fire leilendingene som bodde der. Han var sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707.

petterdass2.jpg

Signaturen til Petter Dass fra manntallet av 1701I tillegg til å være prest, drev Petter Dass også med fiskehandel. Fra 1689 brukte han å selge tørrfisk til en verdi av over 3 000 riksdaler årlig til den tyske kjøpmannen Gerdt Meyer i Bergen. Under sitt besøk i Bergen i 1680 oppsøkte han Dorothea Engelbretsdatter for å uttrykke sin beundring for hennes diktning. Han sendte henne også fire rimbrev full av virak, men Dorothea besvarte bare det første, noe Dass undret seg over.

Ettertiden har skapt et bilde av Petter Dass som en avholdt prest og forfatter, som dertil leflet med svartekunst. Han figurerer derfor i mange sagn. Historikeren Kåre Hansen drøfter i boken Petter Dass, mennesket, makten og mytene (2006) mange av de mytene som er dannet rundt dikterpresten. Hansen diskuterer de økonomiske forholdene for Petter Dass og stiller seg tvilende til at han gikk rundt som fattig student under studieoppholdet i København. I boka blir Dass beskrevet som en person som satte egen vinning fremfor sine medmenneskers ve og vel. Hansens syn er imidlertid kontroversielt og er blitt møtt med skepsis av flere etablerte historikere, som har kritisert sider ved kildebruken.

Fra femtiårsalderen fikk Dass gallestein med store smerter. Han brakk også beinet og forble halt. Som han selv uttrykte det: «En krop, opfylt med bruus og steen, har tusind gange breck og meen». Det har vært vanlig å snakke om landesorg ved Dass' bortgang, og at sorgen ble markert ved at jektene fikk innsydd en svart firkant i råseilet. I virkeligheten var den svarte firkanten bare en forsterkning der slitasjen på seilet var størst; og Dass' dikt var dengang bare kjent i en snever slekts- og vennekrets. Først i 1711 kom det en visebok på trykk, siden flere verk, trykt i København, Kristiania og Bergen – og gradvis ble Dass folkeeie.
Petter Dass hører til blant de mest kjente «svarteboksprestene», og det ble derfor sagt at han ikke hadde noen skygge. Den tok nemlig djevelen i bytte når de ferdige kandidatene forlot presteskolen i Wittenberg. I folketroen var rektor for denne skolen nemlig djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Petter Dass, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men han som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, men det var skyggen til Dass han fikk tak i.

Før Norge i 1811 fikk sitt eget universitet i Christiania (Oslo), foregikk utdannelsen av landets prester ved Københavns universitet, grunnlagt i 1479 av kong Christian I, med tillatelse fra pave Sixtus IV. Ingenting tyder på at Dass hadde noen bakgrunn fra Wittenberg, og når denne skolen i folketroen knyttes til djevelen, skyldes det kanskje at dette var Martin Luthers hjemby i 38 år, der han og Philipp Melanchthon ligger gravlagt i slottskirken. Den lutherske presteutdannelsen la større vekt på teologisk kunnskap om djevelen enn den katolske, og demoniserte derfor også i høyere grad den gamle folketroen, slik at hekseprosessene tok seg opp etter reformasjonen.

Fanden som skysskar er en sagntype som refererer til flere prester, men i versjonen om Petter Dass het det at den danske kongen ville høre Dass preke i København juledag. Biskopen i Bergen syntes imidlertid ikke noe om forslaget, og videresendte brevet så sent at det først rakk frem til Dass på julekvelden. Men Dass kunne sin Cyprianus, og fikk djevelen til å frakte seg til København mot at djevelen skulle få sjelene til de som sovnet under prekenen der. Djevelen slepte ham likevel slik at prestens kjoleflak sopte i sjøen. «Høyere opp og rett frem!» ropte Dass uforferdet. Han kom til København juledagen, og sørget for å preke med så høy stemme at ingen sovnet av. Den avtalen var djevelen ikke mye fornøyd med.

Blant andre svarteboksprester kan nevnes Søren Schive (1623 - 1705) fra Bjelland, som heller ikke hadde skygge, og salmedikteren Magnus Brostrup Landstads far Hans Landstad (1771 - 1838), som ble sagt å ha stanset ild i sin tid som prest i Seljord. Presten Hans Jacob Wille (1756 - 1808) forteller i sin beskrivelse av Seljord prestegjeld fra 1786: «Hvad Hexerie angaaer, da ere de her, som andensteds, meget indtagne af den Fordom, at enhver Præst er meget beløben i alle Hexeriets Dele; dog er visse Præster deri større Mestere end andre, som da kaldes Visepræsten, og som eier Svartebogen hvoraf Viisdommen samles, og hvormed man kan læse Fanden baade til og fra sig, samt udøve Kurer og Mirakler».

Det var ingen skam forbundet med å anses som «svarteboksprest». I folketroen fremsto de tvert om som handlekraftige og hjelpsomme Guds menn, som bruker sine evner og kunnskaper i det godes tjeneste for å sette djevelen på plass.

Kilder


Oversikt Øyvinds slekt

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License