Husbonde Mikkel Olsen Karsrud (192) og Gardbrukerkone Helene Olsdtr Glemmestad (193)

Mikkel og Helene er mine 4xtippoldeforeldre

Fødsel og familie


Mikkel ble født i 1770 på Lerud på Toten i Oppland, og døpt 14. januar 1770 i Hovedkirken på Toten. Ved dåpen hadde Mikkel fadderne Knud Kuchersrud, Peder Røefossen og hans kone, Peder Karsrud og hans kone, og moren Anne. Han ble døpt i hovedkirken Dom. 2.p. Epiph. Foreldrene hans var Ole Mikkelsen Lerud Kukkelsrud og Anne Christensdtr Markestad. Mikkel ble konfirmert i hovedkirken på Toten i 1784. Mikkel var bosatt på Lerud, og ble senere husbonde og gardbeboer på Karsrud.

Helene ble født mai 1771 på Glemmestad på Østre Toten i Oppland. Foreldrene hennes var tambour Ole Tomassen Glemmestad og Eli Tostensdtr Skjefstad. Helene ble konfirmert på Toten i 1787. Da bodde hun på Glemmestad. Helene figurerer også i kildene som Hellena Olsdtr Karsrud.

Mikkel og Helene giftet seg 13. mars 1791 på Toten, og sammen fikk de barna

  • Ole Mikkelsen f. Kukersrud, Toten, dp. 19.10.1794 H.K., Østre Toten
  • Andreas Mikkelsen f. 1796 Karsrud, dp. 14.04.1797 Østre Toten
  • Even Mikkelsen f. Karsrud, dp. 23.12.1798 Østre Toten
  • Thomas Mikkelsen dp. 14.02.1802 Østre Toten
  • Oleana Mikkelsdtr f. 1803, d. 15.08.1819 av blodgang, begr. 20.08.1819 Toten
  • Hellena Mikkelsdtr f. 1805, d. 19.08.1819 av blodgang, begr. 25.08.1819 Toten
  • Elena Mikkelsdtr dp. 07.12.1806 Østre Toten
  • Kristian Mikkelsen Grøthaug f. 1809
  • Maria Mikkelsdtr dp. 02.02.1812 Østre Toten, d. 18.08.1819 av blodgang, begr. 25.08.1819 Toten
  • Mathias Mikkelsen f. 17.01.1815, dp. 29.01.1815 Østre Toten
  • Anna Tonetta Mikkelsdtr f. 22.10.1817, dp. 09.11.1817 Østre Toten, d. 17.11.1817 Karsrud, begr. 26.11.1817
  • Haagen Mikkelsen f. 20.08.1819 Karsrud, d. 20.08.1819 av Blodgang, begr. 25.08.1819

Helenes, barna og Mikkels skjebne


I 1801 er hun oppgitt å være 30 år og boende sammen med mannen Mikkel (34 år) og barna Ole 7 år, Andreas 5 år og Even 3 år på Karsrud på Toten. I 1819 raste en blodgangsepidemi i Totenbygdene. Den nådde også Karsrud, Helene var høygravid og i løpet av få dager døde 4 av barna. Hennes yngste sønn Haagen ble født med blodsotten i seg, og døde bare én time gammel. En uke etter at hun hadde satt sitt siste barn, Haagen, til verden døde hun selv av blodsotten. Både hun og barna ble begravet på Karsrud. Denne blodgangsepidemien ble senere bedre kjent som dysenteri.

Etter Helenes død, giftet Mikkel seg med Ragnhild Halvorsdtr (f. 1796, tjener, boende på Vildaasen) 2. mars 1821 i Vardal. En uke etter bryllupet (og bare snaue to år etter Helene) døde Mikkel… Det står ikke hva han døde av, men det må ha vært uventet. De var nygifte og Ragnhild var høygravid. Han og Ragnhilds sønn ble født i mai, drøye 2 mnd etter Mikkel var gått bort;

  • Marthin Mikkelsen f. 13.05.1821, hj.dp. 28.05.1821, dp. 03.06.1821 Aas kirke

Mikkel er ved dåpen oppført som avdød i kirkeboka, og Ragnhild er da inderst på Karsrud.

mikkeldoept.jpg
mikkelkonf.JPG
image.jpg
Mikkel døpt Mikkel konfirmert Helene død

Om blodgang


"Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider" Av S.W. Brochmann, Harstad
Hentet fra: Særtrykk av «Tidsskrift for Den Norske Lægeforening», nr. 7-24, 1936

«Blodsott merkes gjerne efter en à to hårde åringer, den er undertiden meget angripende og farlig, tendes og an ved krigsfolkenes nærværelse og går således herfra over landet opefter, men ellers efter hårde år bryter den gjerne først ut på Hedemarken, Solør og Oplandene og går sidenefter her nedefter.»
Om denne sykdom sier Thjøtta (8), at den så vel i fred som i krig har vært en fremtredende sykdomsform og visstnok av større betydning i den eldre tid enn i det nittende århundre. Fra Borgesyssel heter det i 1743 (manuskript nr. 183 i Kildeskriftfondets manuskriptsamling. U.B.):
«Blodsott merkes gjerne efter en à to hårde åringer, den er undertiden meget angripende og farlig, tendes og an ved krigsfolkenes nærværelse og går således herfra over landet opefter, men ellers efter hårde år bryter den gjerne først ut på Hedemarken, Solør og Oplandene og går sidenefter her nedefter.»
Den svenske forfatter Bergmann (9) sier at ingen farsott har forårsaket slik dødelighet som blodsotten, selv ikke kopper, kolera eller tyfusfebrene. Den har især truffet den spedere alder og i motsetning til koleraen særlig herjet på landsbygdene, særlig hvor befolkningen har måttet utholde «tunga försakelser under kampen mot en korg natur».
Blodgangen var imidlertid en sjelden gjest i Nord-Norge. Det er kun sydligst i denne landsdel - Helgeland - at vi treffer på den i noget stor utstrekning. Dette kan enten tilskrives at nettop Helgeland stod i naboforhold til Trøndelag, som næst efter Østlandet var dysenteriens prædileksjonssted i vårt land. Eller man kan tenke sig at der var en viss grense mot nord hvorover denne sykdom ikke skred. Bergmann sier også at den forekommer «ganske sällan i Norrland». Den samme egenskap hos dysenterien - å vike for kulden - ser vi også fremhevet i en skrivelse fra collegium medicum i anledning av blodgangen i Trøndelag 1763: Kollegiet anser det ikke for noget ekstraordinært at der er døde henholdsvis 30 og 28 mennesker av blodgang i Stod og Beitstaden prestegjeld «siden som oftest på landet i høstens tid sådan svakhet innfaller og borttar tidt i et og annet sogn langt større antall mennesker enn som her er anført, dessforuten er også denne sykdoms periodus mestendels innskrenket, så at den i Norge sjelden varer lenger enn til oktober måneds utgang».
Blodsotten har efter våre undersøkelser sikkert ikke i Norge, ialfall ikke i Trøndelag optrådt hver høst, om den efter kollegiets uttalelse det har gjort i Danmark. Muligens kan den ha optrådt hvert år på Østlandet, det har jeg ikke kunnet konstatere. Men sikkert er det at sykdommen vakte når den kom større opsikt i Trøndelag enn kollegiet syntes den fortjente. At blodgang var sjelden i Norden nevnes også av Grøn (148), som støtter sig til Saxo og Suhm. Heller ikke på Vestlandet forekom synderlig blodgang. Karakteristisk for blodsotten var at den kom i tørre, varme somrer og optrådte først fra august-september av.

Død og begravelse


Mikkel døde 52 år gammel 9. mars 1821 på Toten i Oppland, en uke etter at han giftet seg(!) Han ble begravet 17.03.1821 fra Aas kirke, Toten. Han var da vilkårsmann bosatt på Karsrud. Han er oppgitt å være litt eldre enn han var i kirkeboken, der det står at han var 54 år.

Helene døde 48 år gammel 28. august 1819 på Karsrud, og ble begravet der 3. september 1819.

Interessante slektninger


Helenes nevø (broren Haagen Olsen Skattums sønn) var den kjente skjemakeren Ole Haagensen Skattum (1799-1884). Treskjearbeidet var en viktig husflid på Toten, spesielt i årene 1870 til 1880, da var den på sitt høyeste, men rundt 1900 var det gått mye tilbake. I 1885 var det mange som drev med og laget treskjeer på Toten. Deriblant den kjente skjemarkeren Ole Haakensen Skattum, født 1799, død 1884. Han var gift med Agnethe Haagensdatter Ringvold, og de hadde blant annet sønnen Ole Jakob Skattum, født 1833, gift med Karine Blikset, og regnes som foregangsmennene i skjemaker arbeidet på Toten. I 1868 fikk Ole H. Skattum Selskapet for Norges Vels store sølvmedalje for sine treskjeer.

Eilert Sund skriver om Ole H. Skattum:
"Han sad som bonde paa en gard af samme navn i Østre Toten. Garden var liten og barneflokken stor saa det saa farlig ud, men han tabte ikke modet. I en ledig stund gjorde han op skeer mer end til husets behov og solgte i nabolaget. Dette gjentoges ved øvelse gikk arbeidet raskere og raskere for haanden, han kunne sælge billige, og naa kom bygdens handelskarer, som bliktøi m.m. og kjøpte i dusinvis. Paa den maade reddet Ole garden for sig og sin slegt. Selv sider han som føderaadsmand, men den af sønene som overtog bruget, fortsætter treskjærerarbeidet og driver det med saadan raskhed og udholdenhed at han med en tjenestegut til hjælper ved siden af gardsbruget gjør op treskeer for over 100 spd. for aaret etter over 1000 dusin. Han har forpagtet en birkelund til udhugst for at være sikker paa maternial, og jevn afsætning er han ligeledes sikker paa."

Skattumskarene omsatte skjeene sine på Grundset og til forskjellige handelskarer. Senere også til landhandlerne på Hveem og Nøkleby på Toten, foruten til H.O. Skattum på Gjøvik.
Skjemakerarbeidet foregikk omtrent på følgende måte:
Først kapper en passe lange kubber, som med liten øks blir kløyvd opp til skjeemner. Disse emnene blir så grovtelgjet og hult ut, først med øks, så finere med skjejern. Så råspikkes emnet med tollekniv for å få frem den endelige skjefasongen. Disse emnene henges opp til tørk, som regel over komfyren, gjerne på kjøkkenet. Etter noen dager tas de ned igjen for å finspikkes, og da med tollekniv og skjejern, for dereetter å få den siste avpussing med fil og glass. Skjeene ble ofte dekorert. På skaftet og inni skjebladet ble det risset inn firgurer, for eksempel en hane eller blomster, og for å få disse tydelige og holdbare ble de gnidd inn med brent kli eller bark. Den gule fargen på skjeene fikk en frem ved å stryke over dem noe de kalte kuskemøye, som var kokt i melk. Tilslutt for å få skjeene riktig glatte og fine, ble de gnidd med et beinstykke og etterpå overstrøket med et tynt lag dobbeltkokt linolje. Når de ferdige skjeene skulle leveres, ble de buntet sammen dusinvis med hyssing og pakket i kasser.
Skjeene ble helst laget av bjørk, men også av osp, men disse hadde lett for å bli lurvete og grove. Lønn- og briskeskjeene ble svært glatte og behagelige i bruk. Rogn ble også brukt. De tynneste og glatteste ble laget av myrgrov tenar. I 1881 var prisen 25 øre dusinet, senere gikk prisen opp til 40 øre dusinet for fullt ferdige og 30 øre for hvite treskjeer uten fernissering og ornamenter.

Kilder


Oversikt

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License